Linda North's Dagbok

I dag var jeg og Håvard på kino og så den søte filmen "Where the wild things are". Jeg kan ikke huske sist jeg var på kino, men det er i hvertfall ett år siden sist. Rart egentlig, for jeg liker både film og god lyd. Får nesten prøve å sette av litt tid til slikt fremover når jeg kommer hjem igjen. Be min kjære ut på en date, for det fortjener vi begge to nå som vi har vært så lenge uten hverandre. Jeg har hørt mye rart om denne filmen, mest negativt egentlig, så forventningene var ikke akkurat skyhøye. Men jeg syns faktisk denne filmen var bra. Den hadde en orginal historie, figurer, tvister og ikke minst, den fikk meg nesten til å gråte mot slutten. Jeg måtte holde igjen tårene, men ville aller helst vræle ut. Ettersom dette er en historie hentet fra en barnebok, så er nok egentlig ikke handlingen spesielt komplisert, men jeg liker å analysere. Helst overanalysere, så for meg var dette en film som omhandlet menneskets raseri, noe alle har gjemt et sted langt inne i seg selv, altså stedet hvor de ville tingene er som tittelen sier. Alt i alt, en fin filmopplevelse.