Linda North's Dagbok

Siste kveld er kommet, og for en fantastisk uke dette har vært. Det er ikke så mye som har blitt utrettet, men jeg sitter igjen med en veldig god følelse fra hele turen. Føler meg lettet over at de fine vennene mine fremdeles er de samme, selv om så plutselig dro fra de. Jeg har også fått min dose badekar og toalett for en god stund fremover, faktisk så har jeg tappet vannet x2 hver gang jeg har tatt et bad. Så nå er jeg klar for å dra tilbake til landet og leve som husmor igjen. Det tar nemlig litt tid å vende seg til, og jeg er ikke helt i mål enda selv om jeg syns at alt har gått veldig fint hittil. Tiltross for en fin uke, har jeg savnet den lille familien min som har sittet hjemme på øya og ventet på meg. Jeg gleder meg til å gi alle sammen en stor klem. Tusen takk til alle som har bidratt til at dette ble en uke jeg ikke vil glemme, dere er best.

I dag var jeg og Håvard på kino og så den søte filmen "Where the wild things are". Jeg kan ikke huske sist jeg var på kino, men det er i hvertfall ett år siden sist. Rart egentlig, for jeg liker både film og god lyd. Får nesten prøve å sette av litt tid til slikt fremover når jeg kommer hjem igjen. Be min kjære ut på en date, for det fortjener vi begge to nå som vi har vært så lenge uten hverandre. Jeg har hørt mye rart om denne filmen, mest negativt egentlig, så forventningene var ikke akkurat skyhøye. Men jeg syns faktisk denne filmen var bra. Den hadde en orginal historie, figurer, tvister og ikke minst, den fikk meg nesten til å gråte mot slutten. Jeg måtte holde igjen tårene, men ville aller helst vræle ut. Ettersom dette er en historie hentet fra en barnebok, så er nok egentlig ikke handlingen spesielt komplisert, men jeg liker å analysere. Helst overanalysere, så for meg var dette en film som omhandlet menneskets raseri, noe alle har gjemt et sted langt inne i seg selv, altså stedet hvor de ville tingene er som tittelen sier. Alt i alt, en fin filmopplevelse.

Tenkte jeg skulle tipse dere om et band som er den desidert mest spilte på ipoden min om dagen. Bandet heter Castanets, og type musikk de spiller beskrives kanskje best som en blanding av alternativ, pop, elektronica. Jeg elsker tekstene dems, og at de klarer å lage simple melodier som fenger, f.eks "No voice was raised" som er låten som ligger over her. Jeg har også en veldig forkjærlighet for to og trestemt vokal, så for meg er dette et meget bra band som det er verdt å sjekke ut. Vil du sjekke ut mer om bandet, kan du besøke deres Myspace.

Du trenger: A4 ark, blyant og kreative evner hadde ikke vært dumt.
Passer for: To eller flere spillere. Du kan være kristen, buddist, hinduist, muslim eller uten tro.
Spillet: Konseptet er egentlig ganske så enkelt. Første spiller begynner med å tegne en lett figur, f.eks en sirkel eller en annen form. Neste spiller fortsetter å tegne enkelt på denne formen igjen, og dette utvikler seg etterhvert til å bli en tegning av f.eks et ansikt, dyr eller lignende. En kan snu arket 360 grader, og en vil etterhvert merke at et ansikt f.eks kan bli flere typer ansikt hvis en snur det opp ned. Tegn det du ser kan gå ann. Etterhvert som dette fortsetter vil det snart dukke opp mange forskjellige vesner og absurde tegninger, av og til uten at du selv er klar over det. Og tro du meg når jeg sier at jesus vil dukke opp i løpet av denne tegneprosessen også. Lykke til!

I dag har jeg fått en god dose av det du ser på bildet over her. Latter, grimaser, tull, ja rett og slett en god dose herlig vennskap. Dagen startet forholdsvis sent,10.30. Da dro vi ned til sentrum og spiste lunch sammen med ei barndomsvenninne, Lise, og drakk senere kaffe på Hard Rock Café. Jeg tror vi lo fra vi møttes klokken to, til vi sa farvel klokken fire. Vi lo så mye at de såre leppene mine sprakk opptil flere ganger på disse få timene. Au, men verdt det. Senere tok vi turen opp til Hedda på spillkveld og bursdagsfeiring for vår alles kjære Helene. Det var godt å se alle sammen igjen, og høre at alle hadde det bra med sitt. Det ble ikke stort dårligere med latter og festligheter der heller, så hvis det ligger noe sannhet i det at latter er trening, våkner jeg nok slank i morgen. Med mye sukker innabords sier det seg vel selv at jeg ikke kommer til å sovne med det første nå, men det gjør meg ingenting at denne dagen aldri tar slutt; Takk kjære venner, for at dere er de rareste og fineste i hele verden.

Du trenger: Fisk/fiskeboller, to egg, hvetemel, makaroni, muskat, salt, kavring. Du gjør: Kok opp 2 dl melk. Sett kjelen til side, og hell en jevning bestående av 1 dl melk og 3 ss mel opp i den. Kok opp blandingen igjen. Sett kjelen til side atter en gang og putt opp i 2 eggeplommer, 1 ts muskat og litt salt.  Bland sammen. Kok litt makaroni og fisk, eventuelt fiskeboller. Puttes opp i blandingen. Hell i eggehvitten, rør forsiktig og strø på finknust kavring. Settes i ovnen på 200 grader i ½ time. Tilbehør: Kokte poteter, gulrot, blomkål og litt smeltet smør.

Vi banket på, men ingen lukket opp. Jeg snakker om hendelsen som fant sted tidligere i dag, utenfor døren til vår tidligere helsesøster fra videregående, Gunhild. Hun var ikke hvilken som helst helsesøster. Hun serverte oss kaffe og kake da vi kom inn på kontoret, gav oss blomster og tittet innom for et lite besøk da vi flyttet inn i leiligheten nede i gaten og behandlet oss egentlig som vi skulle vært hennes egne. Omtenksom som få. Det var trist at hun ikke var hjemme i dag, for av alle besøkene vi gjorde i dag, var vi nok begge enige om at dette var møtet som ville bety mest. Men i snøen skrev vi navnene våres, så håper hun dro frem et smil da hun omsider kom hjem, og følte seg satt pris på. Vi fikk gjort ganske mye på få timer i dag. Vi tok turen innom den gamle skolen vår, hilste på våre gamle lærere og fant ut at dramalinjen som vi begge gikk på tidligere var blitt lagt ned og musikkrommet som vi grunnla hadde blitt til oppevaringsrom for pulter og søppel. Vi var innom Ting og Tøy, handlet spill og klær. Vi tittet innom det nye bostedet til Mari. Shoppet litt. Besøkte farmor, og kom omsider hjem til nygrillede kyllingvinger for å mimre tilbake til den tiden det ikke gikk i noe annet. Vi har allerede planlagt hva vi skal ha til middag hele uken. Typisk oss, og jeg har savnet det.

Eller "Ostlandet" som min engelskspråklige mac foreslår. Plassen der snøen rekker meg opp til lårene, gradestokken lett passere minus tyve, fastland og omgangskrets, jeg er tilbake, dog bare for fem dager. Det er så mye jeg har lyst til å gjøre når jeg først er her nede, for ikke å snakke om alle ansiktene jeg har lyst til å se, vi får håpe at jeg i hvertfall rekker å oppleve noe av det jeg har drømt om en god stund nå. Det er så mye jeg har savnet, selv om jeg har det veldig bra. Å! Jeg gleder meg veldig til morgendagen, for da skal jeg og min kjære Håvard ut å besøke kjente på gamle trakter. Blant annet helsesøster som vi begge hadde et godt forhold til på videregående. Det blir så spennende, og jeg skal selvsagt prøve å holde dere oppdaterte selv om det blir mye som skjer nå fremover. Enn så lenge; Hejdåå!

Jippi! Til sommeren skal vi tilbringe fem netter på dette slottet. Turen går til Edinburgh, Scottland, og jeg gleder meg veldig til å besøke stedet for første gang. Planen var egentlig å reise rundt i kanalene med båt, men ettersom min kjære ikke er spesielt glad i vann eller bølger, ble det til at vi overnatter på dette hotellet, og reiser rundt til forskjellige plasser i stedet. Blant annet skal vi innom Loch Ness, som for min del har vært et drømmereisemål veldig lenge. Jeg klarer nesten ikke å vente på sommeren nå. Snø, snø gå din vei, sol,sol kom til meg.

De er de peneste, veneste i hele skogen, sa myrsnipa til jegeren. Det var noe slikt jeg hadde i tankene om mine egne katter også, helt frem til jeg så hva instinkt kan gjøre med en. Hvem skulle vel tro at de kjærlige små vesenene som en har hatt boende innendørs hos seg i en lang periode, viser seg å være drapsmaskiner. Naturens gang kan noen si, men etter min mening ble naturens gang ødelagt samme dag som våpen kom på markedet. Det hender nesten hver dag. Jeg finner en liten fugl eller mus utenfor døren. Av og til i stuen også.  De mener det sikkert godt, men jeg syns det er forferdelig. Jeg tenker på livet til det lille vesenet som ligger dødt foran meg. Og jeg tenker på at det kanskje sitter en liten fuglefamilie i toppen av treet bak huset og venter på at lille Per skal komme hjem til middag. Det er dessverre lite jeg får gjort, for å si "fy" strekker liksom ikke helt frem til kattene har jeg skjønt. Jeg får vel bare innse det som det er; Mine søte små er mordere av natur. Fotografiet er forøvrig tatt av min dyktige kjæreste.